Nå er vi hjemme igjen etter Emmas operasjon i dag.
Heldigvis gikk at bra, det pleier det jo å gjøre.
Men som mamma tror jeg det er umulig å ikke bekymre seg. Beskytter-instinktet sitter dypt.
I går klarte jeg ikke la være å stadig tenke "TENK om dette er min siste dag med Emma?" Fullstendig urasjonellt, jeg vet det, men det er ikke alltid så lett å kontrollere tankene.
Når jeg holdt henne på fanget i dag og narkosen gjorde at hun forsvant i armene mine, da trillet tårene..
Mens jeg ventet utenfor operasjonssalen, var det kun skoene til de som var der inne jeg kunne se gjennom nedtrukne persienner. Jeg forsøkte å analysere...ser trinnene avslappet ut? Ja, de står mye stille, da går alt bra.
Når jeg fikk se henne på oppvåkningsrommet, ja da trillet tårene igjen...
Lettet over at første bøyg var overstått og tynget av synet av en liten jente som lå og sov tilkoblet slanger og med blod rennede ut av nesa og munnen.
Da hun våknet opp ville hun umiddelbart til meg og kravlet seg opp i armene mine. Hun gråt sårt "mamma, jeg er syk"
Hun gned seg på nesen så hun fikk blod i hele ansiktet og gråt og hostet om hverandre. Slangene på armen forsøkte hun å rive bort.
Det er så vondt å se barnet sitt ha det slik.
Hun hadde det såpass ille at hun fikk først en dose og så en dose til med et syntetisk morfin.
Da sovnet hun igjen.
Glenn kom fra jobben og det var deilig å ha en å dele det med. Han sa det var verre enn han hadde forestilt seg.
Etterhvert fikk vi dra hjem. Emma sov mesteparten av veien.
Da hun våknet på sofaen hjemme var hun mer seg selv igjen. Det var en lettelse. Ikke lenge etter spurte hun etter is. Godt tegn.
Til nå er 4 Lollipop, 3 Hello Kitty is og to saftposer fortært.
Nå koser vi oss med tegnefilmer og forøker å ta det helt med ro.
I følge legen blit det gjerne vondere framover, ca fram til 5 dag, hvor skorpen forsvinner.
Det er jo en blødningfare i 14 dager framover, så bekymringene mine har ikke sluppet 100% taket, men skuldrene er mye lettere nå enn for noen timer siden.
Jeg er dypt takknemlig for at dette ikke er noe jeg opplever ofte... Dette var jo heller ingen risikofyllt operasjon, men dramatisk nok for et mammahjerte..
❤